mandag, desember 26, 2011

Mannen med koppen

Det var ein kald desemberdag, og Oslo var dekt av julelys. Alle butikker slost om å ha dei beste juletilboda, og langs Karl Johan slo den eine julesongen den andre ihel. Julestresset låg i tjukke lag over byen, og julestemninga var tilsvarande fråverande.

Det var min andre Oslovinter. Eg var ferdig med eksamen, og var i full sving med å få unna dei siste julegavene før eg skulle vende nasa heimover mot mammas juletorsk, pappas kokosmakroner og sørlandsk, familiær julero. Eg sette nasa mot t-banen, og på vegen ned i varmen der nede, blei eg stoppa av ein mann som lurte på om eg hadde nokre kroner til overs. Eg stoppa opp, men klarte ikkje fiske opp lommeboka – til det var det for mange poser i veien. «Va'kke heilt enkelt det her!» sa eg, og lo litt av meg sjølv mot han. «Å, er du sørlending?» svarte han muntert, og dermed var samtalen i gang. Mor hans var frå Mandal, og han var sjølvsagt vokse opp med torsk på julaften, «sjølv om det kanskje burde vore laks for ein mandalitt, haha». Han og søstra var dei einaste på drabantbyskolen med den julemenyen, og det som nå var eit kjært minne, var den gongen noko som var i overkant eksotisk. Med mormor frå Mandal måtte eg sjølvsagt prøve å plassere mor hans nærare. Det viste seg at hans barndomsparadis var tvers over elva frå mitt Holumsparadis, og vi konkluderte med at vi heilt sikkert hadde bada mange gonger på same badeplassen. «Ja, kanskje vi til og med er i slekt?», sa han. Så stoppa han opp. Stiv som ein pinne. Redd for reaksjonen min.

«Ja, kanskje det?!» svarte eg, og lo ein liten anerkjennande latter, utan heilt å forstå (der og då) kva han plutseleg var så redd for. Skuldrene hans sank, mjukheita kom tilbake. Litt småsnakk til, og så sprang eg på banen, oppløfta og fyld med ei god kjensle, slik berre samvær og fellesskap med ein totalt ukjend kan gje. At eg hadde tømt lommeboka for småpenger til mannen, og at han hadde fortalt om sine mange år som misbruker, rokka ikkje ved kjensla av at vi var likeverdige.

Nokre dagar seinare er eg igjen i fullt firsprang ned t-banetrappa ved Egertorget. Mot meg kjem ein mann med ein kopp. Han ser meg inn i auga, eg snur meg bort. Auga hans søker mine, og han gliser stort. «Jeg ringte mamma» seier han mot meg. Han tek tak i jakka mi, og eg trekk armen til meg. Redd. Ein narkoman som prøver å holde meg fast er ikkje berre ukjend kost, det er særdeles skummelt, og eg vil komme meg bort så fort som overhovudet mogleg. Sjeleglad er eg for at mannen foran meg i trappa ser det heile og signaliserer at han er parat til å gripe inn. Den narkomane prøver ikkje lenger gripe tak i meg, men han fortsetter å rope, denne gongen med ei merkeleg blanding av skuffelse og glede. «Jeg får komme hjem til jul! Til mamma». Eg har ei kjensle av at det er meg han roper etter, min anerkjennelse han vil ha. At det er EG han vil skal rope hurra, men eg forstår ikkje kvifor. I det eg forsvinn ned rulletrappa, ljomer stemmen, stolt, men samstundes så skjør, så skjør «Det blir juletorsk på meg i år!»..

Det tok meg nokre stasjonar før eg forstod kva han ropte. Enda nokre stasjoner før eg forstod kvifor han ropte etter meg. Då eg forstod det, gjekk eg av banen og sette meg mot ein ny ein til byen. Ville gjere det godt igjen. Ville møte han att, seie unnskyld. Be han på kaffi. Kva som helst – få han til å bli eit levande menneske for meg igjen, og ikkje berre ein eg kunne oversjå fordi han ein gong hadde tatt eit dumt val på fest fordi han var usikker og ville tøffe seg. Ville finne fellesskapet med han igjen, søke etter fleire felles referansepunkter enn dei vi hadde.

Då eg kom opp av t-banekolossen igjen, var han borte. Heller ikkje i nærleiken var han å finne. Sidan har eg kikka kvar gong eg har vore i området. Spurt ein og annan selger av =Oslo om dei kjenner ein innfødd Oslogut med mor frå Mandal. Men ingen napp.

Han er stadig i tankane mine. Stadig håper eg inderleg at det blei juletorsk på han det året. At han ikkje mista motet fordi eg ikkje kjentes ved han. At han kom heim til mor og søster den jula. At den julemiddagen kanskje var det påskotet han trengte for å klare å nå sitt store mål om å bli rein? Og like stor er frykten for at eg aldri såg han att fordi han fekk rett i at «denne vinteren knekker meg om jeg ikke blir rein». Eg får truleg aldri vite svaret.

Men eg vonar. Og han fortsetter å vere ein del av min kvardag. Kvar gong eg køyrer forbi skiltet som viser vegen inn til Holum. Kvar gong det snakkes om juletorsk. På ekstra kalde dager. Når all julemusikk blandes saman og blir ei stor suppe. Og kvar jul tenner eg eit lys for han. Og seier eit stille unnskyld. For at eg ikkje såg mennesket.

søndag, desember 18, 2011

Modernisert julefortelling

Rykta vil ha det til at fleire av mine preste- eller predikantvenner held på med å skrive juleandakter for augneblinken. Nokon av dei har klaga sin naud og lurt på korleis dei skal kunne skildre julebodskapen utan å seie akkurat det same dei gjorde i fjor. Her får dei, og alle andre som måtte slumpe innom her og av ein eller annan grunn ha bruk for det, eit lite tips frå meg: ta med ein videokanon, så har nokon andre sørga for at historia har blitt fortalt i facebookspråk. "Sånn som ungdommen skjønner", altså..

Julegåvetips: Gyldig fravær

Før eg skriv noko meir, bør eg seie at eg har fått boka eg nå skal skrive nokre liner om heilt gratis frå Aschehoug Forlag, slik at eg kan melde henne her. Det har for så vidt ikkje tyding for utforminga av meldinga mi, men all den tid eg har fått boka for å melde ho, og det inneber at eg må blogge om ho, kan jo du, som den kritiske lesaren du er, alltids med berettigelse stille deg spørsmålet om eg hadde hatt bry til å melde boka her dersom eg ikkje hadde lova dei å skrive om ho.


(Bildet har eg rappa frå Aschehoug. Utan å spørre om lov)

Gyldig Fravær av Harald Rosenløv Eeg (2011)
Klassen skal på museumstur. Fem av elevane har, av ulike grunner, ikkje klart å slenge seg med i den t-banen resten av klassen er i. Dei havner tilfeldigvis på same bane mot byen. Fem ulike elever som kanskje ikkje eigentleg kjenner kvarandre, men som blir bunde saman i det ei bombe går av på banen dei sit på. Desse fem er dei einaste overlevande. Ein statsministerson. Ei som er i ferd med å konvertere til islam. Ein som leverer dop for bror sin. Ei som er gravid. Ein tagger.

Inspirasjonen til boka er fann Harald Rosenløv Eeg i ein forlatt sekk på t-banen. Eg las ein stad at han var usikker på om han turte utgi boka så nært etter 22. juli, for boka handler jo nettopp om dei som er rammes av terroren. Om panikken, redsla, frykta i timane etter bomba. Og kanskje, kanskje ikkje, også om nokon av dei som var ansvarlege. Han gir oss levande bilete av ungdommane i tida både før og etter det utenkelege finn stad. Figurande er fascinerande, og Rosenløw Eeg klarer å skildre dei som truverdige menneske, kanskje fordi han klarer å vise at dei alle har mange ulike og motstridande side, slik ekte menneske jo har. Jo betre kjend ein blir med dei fem hovudpersonane, di fleire delar av mysteria dei er kjem fram i lyset, men ein blir ikkje betre kjend med dei enn at det framleis er mange ubesvarte spørsmål som melder seg. Dei er tenåringer, men utan at dei utfordringane, opplevingane og hendingane dei opplev er av ein karakter berre tenåringer kan kjenne seg att i. Dette er ei ungdomsbok, men ho er definitivt lesverdig også for oss som har passert dei magiske 18.

Ingen av karakterane blir skildra ihjel, for vi møter dei i "glimt" av kort eller lang karakter. Ein blir kjend med personane i gitte situasjonar, og det antydes mange gonger om kva som er bakgrunnen for at dei einaskilde personane gjer som dei gjer, utan at dette blir forklart. Sjølv om ein kjem nært inn på hovudpersonane, forblir dei litt mystiske - akkurat slik ein gjerne opplev at menneske ein ikkje kjenner så godt er.

Rosenløw Eegs "Vrengt" var ei av mine store favoritter då eg var tenåring. Eg var enormt fascinert over hans evne til å kombinere den kjende verda eit kjøpesenter er med ein absurd, og ganske abstrakt, idè om at det skulle bu nokon inni ei diskokule på det same kjøpesenteret. Då eg las Vrengt første gong, var det denne absurditeten som var hovudgrunnen til at boka traff meg så ettertrykkelig.

Denne absurde tvisten tek han med seg også inn i Gyldig fravær, og eg kjenner eg er mindre komfortabel med den der. For midt i terroren, midt i den avstengte verda der dei fem tenåringene er, dukker det opp nokon som kanskje, kanskje ikkje, har noko med terroren å gjere. Nokon som lev eit parallelliv i t-banetunellene. Nokon som kanskje er redninga. Eller kanskje... Men det funker, altså, det er ikkje det. Det er bare det at handlinga kunne stått fint på sine eigne bein utan.

Eg skulle til å påstå at "denne er veldig god, men ikkje like god som Vrengt". Så gjekk det opp for meg at eg las Vrengt mens eg framleis var i målgruppa, og at eg har tatt med bileta og inntrykka frå den gong også i seinare lesing. Det gjer sjølvsagt at eg ikkje kan samanlikne bøkene på likefot. Og eg er heilt, heilt sikker på at for mange ferske Rosenløw Eeg-lesarar vil opplevinga av Gyldig Fravær vere minst like sterk som mi lesing av Vrengt.

Som eg skreiv i førre bloggpost, har 22. juli sett sine spor også i min kvardag. Då eg byrja lese boka, var eg budd på å måtte legge ho frå meg, på å ikkje orke lese. Eg utsette lesinga lenge, fordi temaet kjendes for tøft så kort tid etter å ha vore ein del av begravelser, minnemarkeringer og sørgande lokalsamfunn. Men då eg kom i gang, kjende eg at eg for eigen del ikkje hadde behøvd å utsette lesinga så lenge som eg gjorde. Essensen i boka ikkje ligg i det utenkelege i t-banetunellen, men i menneska som blir sittande fast der. Men tematikken gjer nok at ein må tenke seg litt betre om før ein eventuelt følger mitt julegåvetips - så kort tid som det tross alt er sidan 22. juli. Men når det er sagt: boka burde absolutt befinne seg under mange, mange juletrær.

søndag, juli 31, 2011

Ei varmande etterlysing

"Dei ettelyste bogdama" sa pappa, ut av ingenting.
"Bogdama?!" svarte eg, og skjønte ingenting. Bokdame? Kven etterlyste ei bokdame? Kva er ei bokdame?

Pause. Eg tenkte så det knakte. (Meiner han mamma? Ho har jo jobba i bokhandel i mange år? Men kvifor skulle han fortelle det til meg, og ikkje til mamma?). Han smilte lurt, men utan å gje meg hint.

Så, brått kom det. "Bogdama. Ongan ettelyste bogdama. Skjønt, egentli tru æg d va mora som ettelyste bogdama. Æg sko sei du va savna!"




I ei tid der hjartet framleis kjennes som om det fysisk er delt i to, gjer det særs godt å få vere den etterlyste bokdama. Og vite ein har gode venner - med tilhøyrande barn - som etterlyser ein når ein ikkje har vist seg på ei tid. Faktisk trur eg det gjorde så godt at hjartet mitt fann fram ein liten plasterlapp. Kanskje vil dei første såra i bokdamas hjarte gro når ungane og mora får ein stor klem. Det blir snart.

onsdag, juli 06, 2011

Ord for dagen: Gålaus

Søstra mi lærte meg eit nytt ord i dag, og vi har kollektiv orddigging på kjøkkenet nå. Ordet er "gålaus". Og nei, det er ikkje "gå laus". Det er "gålaus". Som i "rastlaus".

Når du er rastlaus, gjer du ingenting. Du "raster", men får ikkje gjort noko. Når du er "gålaus" er du i aktivitet, men du får ikkje gjort det du skal eller vil. Du kan godt gjere noko som er relatert til det du burde ha gjort eller ønsker du hadde gjort, men du får ikkje du gjerne skulle ha gjort.

Eg er for ein ordrenessanse.

onsdag, juni 29, 2011

Lukk auga og vit at det går bra

Her om dagen fekk eg ein epost frå ein kar som ville vite kva musikalske favorittar ungdomspolitikarar har. Og eg innsåg at det er ein viss fare for at mine favorittartistar ikkje er å finne i hans lister. Det er ikkje fordi eg har ein så sær musikksmak at ingen har høyrt om dei, men av ein eller annan grunn har "ingen" i Noreg høyrt om mine favorittar. (Rangeringa per akkurat i dag: Racoon, Noa, Anouk, Eivør og Lovell Sisters - dei er alle "verdensberømte" i sine heimland)

Men det var eigentleg ikkje musikksmaken min som var bakgrunnen for at den til dels ufrivillige bloggerpausen min brått tok slutt. Det var det faktum at eg ikkje kunne komme på teksten til Racoons Close Your Eyes då eg køyrde bil i dag, så eg måtte ty til det skritt å google den. Bandets heimesidene ligg tydelegvis nede (nettleseren skrur seg av når eg prøver å gå inn på siden), så you tube blei løysinga. Og då gjenoppdaga eg den vakre teksten, og den måtte eg igrunnen bare dele med fleire.

Så: trykk på videoen. Du kan sjølv velge om du vil lese teksten eller berre høyre den, men få den med deg. Og knip igjen auga når den er ferdig. Og vit at det går bra.

torsdag, juni 02, 2011

Du kan ta sørlendingen ut frå Sørlandet, men...

"Kva er det med dykk sørlendinger" spurte venninna mi oppgitt her om dagen. "Dei klarer å flytte ut, men så går det bare ei kort stund, så er dei på vei tilbake til Sørlandet igjen. Og ikkje nok med at dei skal tilbake til landsdelen, dei vil jo jammen med ha ting akkurat slik det var då dei vaks opp." Ho kjenner nokon frå Arendal som er fødd og oppvakse i byen, og som så fort det var på tide å flytte heimantifrå valde å busette seg i Arendal. Resten av verda er fint å reise på ferie til, men heim til Arendal må dei.

Og her sit eg, og innser at 8 år i Oslo ikkje har tatt sørlendingen ut av meg. Ikkje på noko vis. Ein ting er at eg har eit veldig behov for å forsvaret Sørlandet i alle mine samanhengar (...skulle ønske desse orda var mine..), ein annan er at når eg nå sit og prøver å leite fram ein stad å bu i Kristiansand til hausten, er "aktualitetsaksen" ganske sjokkerande: Sentrum - Østerveien - Søm/Hånes er det einaste gyldige. Har ikkje hatt bry til å vurdere å sjekke ut anna, ein gong.

Eg prøver meg sjølvsagt på å argumentere med "det er så praktisk å bu langs bussmetroen", "det er så kjekt å kunne hoppe rett på bussen til UiA", "eg må bu ein stad der eg slepp å ha bil" og "eg må bu ein stad der det går buss ofte" (som er eit argument for ikkje å ta over søsters hybel på Gimlekollen). Men kvifor då berre langs metroløypa austover, spør du kanskje? "Åååå, la meg for all del sleppe Vågsbygdveien!".

Tinnheia og Hellemyr kunne eg vurdert, sikkert, men så var det dette med den praktiske metroen. Og Slettheia betyr fort Vågsbygdveien, og sjølv om ein kan sleppe unna den, slepp ein jo ikkje unna Vesterveien, og den er jo nesten like ille i mitt hovud.

Men uansett korleis eg vrir og vender på det, har nok frk H litt rett. You can take the girl out of Sørlandet, but you can't take Sørlandet out of the girl.

Så derfor har eg brukt dagen i dag på å pakke eigedeler av ulik affeksjonsverdi ned i kasser. Bokhyllene (med unnatak av alt masterrelatert) er tømt, stova er skrapa for dvd-ar med mitt namn på, cd-hylla ser ribba ut og eg treng "desperat" nye kasser". For nå skal eg heim, altså. Bare ikkje heilt sikker på kva tid. Eller kor heim eigentleg er.

mandag, mai 23, 2011

For tante stenne bag gardin' å ser...

"Nå slår britiske aviser tilbake mot munnkurven" kunne Dagbladets nettframside melde i dag. Sjølve artikkelen fortel at britiske tabloider ikkje tør å fortelle kven han er,  men at dei sørger for å protestere som best dei kan. I ein annan artikkel opplyser Dagbladet at fotballfansen skal ha sunge om denne speleren medan hans kone og barn var på tribunen - framleis utan å ha sagt kven han er. 

Eg er ikkje spesielt interessert i fotball, og enda mindre er eg interessert i kven som måtte finne på å (frivillig) ligge med kven. Mi grunninnstilling har alltid vore at utruskap er ei sak mellom involverte parter (som i dei to pluss partnarar), og ikkje for det offentlege rom. 

Det finst riktignok eit unnatak frå regelen om at utruskap er ein privatsak, og det er saker der (minst) ein av dei aktive partane er sjølvutnemnd moralistog "familieverdiforkjempar". Dei som går hardt ut med krav til korleis andre skal leve sine liv må tole søkelyset når dei sjølv ikkje lev opp til desse ideala - særleg om dei fordømmer andre for å gjere det same som dei sjølv.

Eg interesserer meg altså på ingen måte, sånn eigentleg. Og likevel tok eg meg sjølv i å aktivt bruke 2 minutt av mitt liv på å finne ut kven denne mannen var. Det var ganske enkelt. Db har nemlig linka til Trendistic - som lager statistikker over bruken av ord på twitter. Der søkte eg på "football player". Nokon hadde spurt etter kven det var. Nokon hadde svart vedkommande. Eit nytt søk på eit namn i Trendistic stadfesta at namnet hans - slik artikkelen hadde spådd - hadde auka kraftig i omtale på twitter dei siste dagane. 

Kva kan ikkje teknologien gjere for oss i dag? Vel, for min del har den i alle fall påført meg mykje ein stor skuffelse. Ganske mykje over meg sjølv, at EG kunne finne på å foreta søket, når det ikkje interesserer meg. Og så litt over vedkommnde fotballsparker, fordi eg alltid har tenkt at han var ein sympatisk fyr (for ja, det var ein eg kjenner godt til - i seg sjølv noko talande om hans popularitet). 

I Listasangen, som til liks med ganske mange andre heimstadssongar her i landet opphavleg var ei revyvise, heiter det at "Når æg ska uid å sjå min hjertenskjer/Då dreg eg heua gått for euan ner/For tante stenne bag gardin å ser/De' æ så vonnt fårr ho å la d ver". Og eg frykter at det er litt det same genet som altså slo ut i meg nå. 

Det var så vondt for meg å la det vere.

Gåve frå oss til deg: betal sjølv?

I ettermiddag var eg og to kompiser ein tur på Bærums Verk. Kamerat S fekk ein tur på Pannekakehuset i julegåve, og endeleg var tida kome for å "løyse den inn". Pannekakehuset blei åstad fordi Ragnhild hadde vitra om ein visitt dit for ei tid tilbake, med melding om at dei hadde allergivennlege alternativ, noko som jo kan vere eit poeng når både den eine og den andre allergien finn på å gjere seg gjeldande.

Pannekakene var akkurat like gode som Ragnhild hadde fortalt oss og vi enda opp med å vere der i mange, mange timer, for det er særs trivelg ein stad, sjølv når regnet yrer ned. Men også godt selskap skal ein gong brytes opp, og det nærma seg tida for å trekke mot bil og buss. Ergo - tida for å betale.

Og her er det J og eg oppviser ei blanding av dårleg hugs og pinleg framferd: i gjerningsøyeblikket gløymer vi at vi har gitt bort besøket i gåve, og at heile formålet med visitten var at VI skulle spandere på S. Kanskje kan vi skulde på den hollandske atmosfæra, for resultatet var at vi "were going dutch" - kvar betalte for seg. 

S køyrer oss til bussen. I det bilen hans forsvinn bak svingen, går det opp for oss kva vi har gjort. Skamfulle sit vi på bussen innover mot Oslo og kjem fram til at det minste vi kan gjere er å sørge for å samles igjen veldig snart. Då skal vi ikkje falle i hollenderfella. Mogleg vi får finne ein stad med førehandsbetaling?

torsdag, mai 19, 2011

Gamlingene nå til dags!

Tidleg på ettermiddagen i dag var eg ein tur på Jernbanetorget. På hjørnet Jernbanetorget/Europarådets plass sat, som vanleg, ei dama og tigga. Ho sat sånn plassert at då eg kryssa gata, kom eg "rett på" ho. Inn frå mi venstre side, med kursen rett fram (og dermed på langs der ho sat) kom ein gamal mann, som eg vil anta var ein stad mellom 70 og 80 år. Mannen har jamn fart, men ganglaget ber preg av at beina hans ikkje lenger har ein ungdoms vitalitet.

I det både han og eg nærma oss, begynte dama å riste på koppen sin og på sedvanleg vis rope "please, please". X antall år i Oslo har enda ikkje vendt meg frå kjensla av å vere brydd når eg treff på tiggarar, så det er mogleg det var instinkt som gjorde at eg slo auga ned. Alternativt var det konsentrasjonen om å ikkje snuble i fortauskanten si skuld at eg ikkje såg det som skjedde. 

Det kjem ein lyd frå koppen med mynter i. Det er ikkje lyden av mynter som fell i koppen, ei heller lyden av ein kopp som ristes på. Lyden av mynter som slår mot kvarandre er så hard at den vitner om eit spark. Mannen er så nær dama at han utan tvil kan ha sparka koppen ho holdt rundt. Beinet hans avslører ikkje om han har sparka eller om han berre har eit bein han må bruke mykje krefter på å løfte. Eg les kroppsspråket hans. Han er fiendtleg innstilt mot denne dama. 

Eg ser ikkje ansiktet hans, men eg ser blikket hennar. Det er forvirra, ope og sint på ein gong. Ho ser at rett på meg, og i eit mikrosekund er det som om augene hennar seier "gjer noko, for svarte".

Eg skal til å rope på den gamle mannen. Eg utbryt "ØY!", men resten av skriket mitt teier i strupen. Eg skal til å rope at "SÅNN OPPFØRER EIN SEG FAKTISK IKKJE OVERFOR FRAMANDE MENNESKE!" Eg skal til å skrike at det er heilt greitt at han kjenner seg brydd, for det er han ikkje aleine om. Eg skal til å gje han klar melding om at han får sjå til å skjerpe seg, for det er faktisk eit menneske han utøver vald mot. Eg skal til å avslutte med å seie noko om kor forferdelege gamlingane nå til dags er, at han er ei skam han er for dei som bygde landet.

Men eg teier. Eg teier, bøyer hovudet og tuslar bort mot trikken (som eg akkurat mister, til pass for meg!). Tvilen gneg i meg. Eg såg jo ikkje mannen sparke. Eg kunne risikert å skjelle ut ein framand, uskuldig mann. Ein gamal mann, til og med, ein eg intuitivt har ekstra respekt for. 

Heile vegen heim dikuterer eg med meg sjølv. Heile vegen heim fortel eg meg sjølv kva eg faktisk burde ha sagt. Og kvifor eg skal vere glad eg lot det vere. Det er ein prinsippdiskusjon som foregår i mitt indre. Det er retten til å ikkje bli uskuldig dømt mot det universale menneskeverdet. Det er respekten for gamle menn mot respekten for medmenneske. Det er omsorg for medmennesket mot omsorg for medmenneske.

Og så er det skammen og frykta. Skammen over å kunne ha gripe inn, men vore for feig til å tørre. Frykta for at eg lot vere å gje han ei skyllebøtte fordi dama som sat der truleg har rumensk eller bulgarsk statsborgarskap. Skammen over kva det vil seie om forholdet mellom liv og lære dersom frykta mi er sann. Frykta for at eg er for feig, og at ideologien som eg innbiller meg at ligg i ryggmargen forsvinn som dugg for sola når det gjeld. Frykta for at eg har bidratt til å nedverdige ho ytterligare ved å (tilsynelatande) sjå på, og så la vere å gripe inn. 

Det er lenge sidan ein episode har plaga meg tilsvarande. Eg har grubla og grubla, men eg kan ikkje med handa på hjartet seie at eg er sikker på at eg oppfatta det som faktisk fann stad. Han kan vere ein av desse gamlingane som traskar rundt i hovudstaden og nesten går på tiggarar for å markere at dei ikkje er velkomne til å drive med tigging - for det er ein del som gjer akkurat  det (og dei eg har sett har alle vore menn). Han kan ha gått så nær ho at det var ho som rista ekstra hardt for å få han unna. Han kan rett og slett ikkje ha sett ho. Eg kan ha tolka blikket hennar feil.

Tvilen gneg i meg ennå. Eg klarer ikkje bare å seie at "gjort er gjort". Eg skulle så gjerne ha gjort noko. Men eg veit ikkje kva.

Først mange timars grubling seinare gjekk det opp for meg at eg eigentleg ikkje var på veg heim.

mandag, mai 16, 2011

Mot "årets helligste dag"

"17. mai er det heilagste dagen i året" utbraut mamma rundt middagsbordet i dag. I min familie har det alltid vore ein liten (ideologisk?) kamp mellom 17. mai og langfredag om å stå øverst på heilagheitsskalaen. 

Eit av mine første minner er ein 17. mai der eg truleg var 3 år. Eg var enebarn, og feira i lag med bestemor, bestefar og mamma og pappa i Vanse. Eller, eg antek at mamma og pappa også var der, men dei er ikkje til stades i minnet. Det eg hugser, er at eg stod like ved den store bautaen i Vanse og holdt ei bunadskledd bestemor i eine hånda, mens den enorme hånda til min dresskledde bestefar hadde eit solid grep rundt den andre. Det var trygt og godt, og eg stod og studerte den enorme bautaen og lurte på korleis nokon menneske nokon gong kunne ha klart å lage noko som var så stort. At Kyrkja ved siden av kunne vere høg, kunne eg forstå, for eg hadde jo sett at ein bygde med stillaser. Men korleis ein fekk til den "enorme" bautaen, det var meg eit mystrium. 

Då eg var liten, var 17. mai strengt tatt ei todagersarrangement. Vi begynte med barnetog i gata og saft og kaker på leikeplassen den 16. mai. Dette var ein kombinasjon av ein gatefest for å feire at ein var ferdig med god dugnadsinnsats og ein måte å sørge for at alle ungane, anten dei var 2 eller 15, fekk gått i tog. Etterpå var det sekkeløp og kanskje litt grilling før badekaret venta på skitne men lukkelege barn og strykejernet venta på at opphavet skulle gyve laus på bunadsskjorter.

Sjølve 17. mai var ein dag der alt fulgte sin faste rytme, og der alt gjekk slag i slag.  Oppstilling på grusbanen på Heståsen for ei kort tale før barnetoget. Så gjekk toget ut i gatene, og endte opp på Hånes skole for Den Store Talen, nasjonalsonger av fulle lunger, loddsalg, kaker, is og så mykje leik ein bare orka. Og når ein omsider gjekk lei, sånn ut på tidleg ettermiddag ein gong (ofte fordi alle andre hadde vendt heim, og den Stave Samuelsenske hop var dei einaste utanom arrangørane som  framleis var i full sving), gjekk vi heim for å strekke på beina litt, før turen gjekk ned mot Kristiansand sentrum og Borgertoget, anten for å gå der sjølv eller fordi ein alltid kjende nokon som gjekk der (eventuelt for å finne ut kva studentkora hadde funne på denne gongen). Så bar det ut for å ete, før turen gjekk heim eller til venner eller naboer for å proppe i oss enda meir kake (som om vi ikkje hadde fått nok slikt allereie på Hånes). Litt meir beinstrekk, og skifting frå bunad til dongri før Tapto var tingen. 

Min barndoms 17. mai fulgte med andre ord eit fast system. Den var ritualisert, og blant hovudritene var øvingene "få i deg så mange kalorier du overhodet klarer". Desse ritene var så klare at eg nesten blei paralysert då eg flytta til Oslo og måtte tilbringe nasjonaldagen liggande på ein sofa mens eg las til eksamen dagen etter. Eg gjekk ein tur i skogen (bunadslaus) og traff ein forvirra polakk og nokre fugler. Elles var alle folka borte. Den 17.mai'en var så trasig at eg etterpå bestemte meg for å i alle fall prøve å finne nye ritualer. 


I den grad eg kan skryte på meg å ha funne nye 17. mai-ritualer i hovudstaden, er det barnetoget som er ein hovudingrediens. Sjølv om dei eg kjenner i toget kan oppsummerast på ei hand (og i stor grad på biletet av Romsås Janitsjar..) har det absolutt vore ei god erstatning for Hånes-toget.


 




Men resten av ritualene har det vore så som så med. Anten det har inkludert laaaaaaaaange frukoster, like lange lunsj-middager eller å drikke sjampis på statens rekning, har det liksom ikkje blitt så dreis på det. Den heilage 17.mai'en har blitt mindre heilag med åra, er det bare å innrømme.

I morgon skal eg igjen feire 17. mai i Vanse (for første gong sidan eg var 4), og igjen stille meg slik at eg kan betrakte den bautaen som ikkje lenger er enorm, og som eg ikkje lenger har problem med å skjøne korleis blei reist. Bestemor og bestefar ligg gravlagt på same kyrkjegården, og bestemors bunad er det eg som skal gå i. Men kanskje kan eg, i eit lite glimt, oppleve å vere 3 år igjen og vere lykkeligst i heile verda fordi at "endelig er dagen her".

I fjor: utenriksdepartementets mottaking. 
I år: høvesvis på ny-gamle jaktmarker på Lista og på gamle-gamle jaktmarker på Dovre


HA EIN FANTASTISK GOD 17. MAI!

tirsdag, mai 10, 2011

Ikkje alle førsteplasser er gode

RFSU lanserte i dag ein undersøkingsrapport som viser at unge nordmenn framleis troner på førsteplassen over dei i Norden som er dårlegast til å bruke kondom. Det er ein førsteplass vi burde vore ganske pinlege over å inneha, og det er ein førsteplass som tydeleg viser at det er på tide å ta nokre store grep. For nordmenn stoler anten på at legevitskapen kan kurere dei for alt det dei eventuelt måtte få av "grums" eller at partneren har tenkt lenger enn ein sjølv gjer. Dessutan er nordmenn tydelegvis best på sex i fylla, for mange skulder på rus.

Det trengs ei haldningsendring blant nordmenn. Først og framst må me bli flinkare til å tenke på prevensjonsmidlar ikkje primært som eit midel for å hindre graviditet, men for å hindre smitte. Som eit middel for å ta vare på si eiga og sin partners helse. 

Nå viser også undersøkinga at klamydia er mindre tabu enn før. Det er gledeleg. Men likevel veit ein at mange av dei som får påvist klamydia ikkje tek dei pillene som skal kurere sjukdommen. Med det risikerer dei sterilitet og bidreg til å spreie viruset videre. Gonoré og syfilis er på veg tilbake, og Hiv Noreg frykter at hiv skal spreie seg i ungdomsmiljøa. Då ville viruset spreie seg raskt, rett og slett fordi ungdom er frykteleg dårlege til å hugse å verne seg.

I samband med Mandelakonserten i Tromsø for ein del år tilbake, var eg på kurs om hiv. Der hadde vi høgttenking om kva tiltak som måtte til for å normalisere bruken av kondomar, og Mimir meinte at løysinga kunne vere å legge inn ei pakke kondomar i alle six-packer som blei seld her i landet, nettopp fordi koblinga mellom rus og sex er så sterk. Det er kanskje ingen dum idé. Drastiske vaksenopplæringstiltak trengs.

Og i fall du som les dette har fått ca like lite seksualundervisning som eg fekk og til liks med min gamle klasse aldri var med på tre-på-ein-banan-eit-kondom-og-sjå-kor-enkelt-det-er-øvelsen: her er bruksanvisninga. Sånn skal det gjerast. Til både din og partnerens beste. Det er bare å øve.

(illustrasjon rappa på ein eller anna plass på nettet for lenge sidan)

Det normale dikatur?

For ei lita tid tilbake trefte eg ein kviterussisk venn. Gjensynsgleda var stor, og han spurde, som vanleg er mellom vener som ikkje har sett kvarandre på ei tid, korleis det stod det til. Eg svara noko i retning av at alt var som normalt, og gav han ei kort oppdatering på kva som hadde skjedd i livet mitt sidan våre vegar sist kryssa kvarandres. Studier, organisasjonsarbeid og venner fylte tida mi, men eg hadde det igrunnen veldig fint. "Og der?" spurte eg, kvardagsleg og utan å tenke på kor absurd spørsmålet var - og kor trivielt mitt svar hadde vore. 

"Alt er som normalt" svara han i ei lettare sarkastisk tone. "Etter metrobomba i Minsk har mange av vennene mine blitt fengsla, utan at nokon heilt veit kvifor. Alt er som normalt. Folk fengsles, og ingen veit kor dei er. Normalt. Folk er paranoide, og KGB har intensivert innsatsen sin. Å ytre eit einaste ord mot regimet eller noko i landet er å risikere å stemples oposisjonell, og du blir paranoid. Alt er som normalt. Det er det normale nå."

Eg hadde lite anna enn ein måpande kjeft og ei eg-er-lei-meg-mine å svare med. Eg var stum, og utan ord, for eg har ikkje orda til å skildre korleis historiene virker. Langt mindre har eg fattevnen til å forstå korleis det oppleves. Eg har rett nok vore i landet, og opplevd korleis kjensla av å potensielt vere under overvåkning gnaga. Men eg hadde det privilegiet at eg kunne forlate landet og reise heim til trygge Noreg. Og i løpet av åra som har passert har minnet om den gode tida vi tilbrakte i lag med kjekke folk overskygga minnet om paranoiaen som til sist også slo seg ned mellom nordbuarane i følget.

Men den selektive hukommelsen til sånne som meg og den bedagelege og behagelege (for vår del, i alle fall) mangelen på forståing for korleis det er å leve i eit diktatur er ei farleg sovepute. Det er så lett å gløyme at nokon opplev å bli forfulgt fordi dei ikkje deler diktatorens visjon om kva som er eit godt samfunn.

Lukashenko sjølv har uttalt at landet har for mykje demokrati. Kneblinga av oposisjonelle er intensivert etter terroråtaket, og Lukashenkos intensiv har medført ein trussel om å forby enda fleire oposisjonspartier. Det er altså ikkje berre gatene som skal feies slik at Alexander Rybak kan gjenta at "Minsk er ein rein by", også politikken skal strigles ytterlegare. 

Og kanskje er det dette striglingsprosjektet som gjer at landet sender ein song til MGP som muligens er skrive av presidenten sjølv. Ein song som skal vise at landet er fantatisk - ikkje berre på utsida, men også på innsida. Med fengande poptoner og kjærleikserklæringer til landet skal visstnok Europa vinnes. Eg vonar berre at vi ikkje fortrylles av lysshowet og steppelandsdansen, men at medvitet om at demokratiet framleis må kjempes for blir heldt ved like, også hos oss som faktisk har det privilegiet at vi lev i eit demkrati. Og at vi stør våre kviterussiske vener i kampen for demokrati. Slik at dei også vil kunne rekne det å gå fritt på gata utan å måtte frykte det hemmelege politiet for normalen.

mandag, mai 09, 2011

Men grønn markeringstusj skal kunnskapen vinnes!

Eg er i innspurten på teoridelen på masteroppgåva mi, og hadde brått ei trong til å finne fram alternative kjelder enn dei eg allereie hadde skaffa til veie. Etter nokre turar innom UB var litteraturlista mi utvida med atter ein heil haug med bøker.

Bibliotekbøker gjev studenten i meg ei utfordring. For samstundes som eg har irritert meg grønn over den bosnisk/kroatisk/serbiske personen som har lånt Kosovo-boka før meg og funne det for godt å skrive notater i bokas marg på bosnisk/kroatisk/serbisk, har eg også irritert meg over at eg ikkje kan gjere det same.

X antall år på universitetet har nemleg sett sine spor i måten eg les faglitteratur på. Eg har store problem med å lese utan (a) ein grønn markeringstusj, (b) ein tynn penn eg kan notere stikkord i margen med og (c) plastmerker eg kan sette i kanten og skrive stikkord på. Samstundes skriv eg gjerne eit ekstra ark om kor i dei ulike bøkene dei ulike emna er omtala. Det vil seie, det gjer eg når eg hugser at det er ein god idè å skrive slikt ned. Boka mi ser fort slik ut:


Eit lite attehald om at dette er ein ekstremutgåve – det er sjeldan sida blir såååå grøn, altså...

Som eg tidlegare har nemnd, var eg utan datamaskin i store delar av påskeferien. Derfor brukte eg tida eg skulle brukt på å skrive på å i staden lese "alt i ein smeis". Sidan desse bøkene ikkje kunne noterast i, enda det med at eg las bok på bok på bok, gløymte å notere ned kva som stod kor og på kva side (artig når eg så måtte leite opp igjen), og brukt ca like mykje tid på å leite opp att kjeldene på det eg har skrive som eg brukte på å lese dei opphavleg.

Eg klaga min «naud» til opphavet. Mamma svarte med å le og kunne opplyse meg om at det var langt frå fyrste gongen ho hadde høyrt meg klage over mine manglande høve til å studere slik det passer meg. Mine nåverande studieteknikker er visstnok bare ekstremversjonen av korleis eg har holdt på sidan eg lærte meg å lese. Eg er visst bare sånn.

Og så fort skattepengene kjem, skal amazons bokhandlarar få fylle opp postkassa mi på ny. For det kan jo vere at eg treng å dobbeltsjekke noko? Då er det nok sikrast å ha eit eksemplar med kommentar i margen...

tirsdag, mai 03, 2011

Kunnskap er nøkkelen. Også i hiv-arbeidet.

Tidlegare i dag var eg og nokre andre ungdomspolitikarar ein tur hos Hiv Noreg på møte for å diskutere tiltak som kan forebygge spreiing av HIV-viruset og kva ein kan gjere for å motverke stigmatiseringa av hivpositive.

For det er to skumle tendensar som slår imot ein når ein les statistikken.

Det første er at talet på heterofile, etnisk norske nysmitta har auka. Det forsterker biletet av at nordmenn i for stor grad er opptekne av graviditet og ikkje helse når dei skal "beskytte seg", eit bilete som allereie er teikna godt opp av klamydiastatistikken, der 23.000 tilfelle blir oppdaga kvart år, og der både syfilis og gonoré (som ein begge trudde var så godt som utdøydd) er på veg tilbake.

Det andre er at aldersgruppa 16-25 i påfallande liten grad veit korleis HIV smitter. Det fører til fordommer, som fører til stigmatisering av hivpositive. Hiv Noreg melder at det er vanskelegare å vere hivpositiv i dag enn det var for 10 og 20 år sidan, fordi det generelle kunnskapsnivået har minska i takt med at vi har fått meir kunnskap om korleis viruset smitter, primært fordi det hivspørsmålet ikkje lenger står på dagsorden i media og andre opplysande organ. Hiv har forsvunne ut av seksualundervisninga - og med vankunna har fordommane få lov til å rå grunnen. Derfor er det færre 18-åringar i dag som veit at hiv ikkje smitter dersom ein drikk av same kaffikoppen som ein positiv - eller at det ikkje er farleg korkje å ta på eller å kysse ein hivpositiv.

Eg skulle søke opp reklamefilmen deira på youtube, og blei sjølvsagt surfande litt når eg først hadde funne den. Og der fann eg denne særs søte reklamen, som viser at kondomar er praktiske også i andre samanhengar... :)

mandag, mai 02, 2011

Kva skulle eg gjort utan pappaen min?

(dette innlegget blei forsøkt lasta opp på påskeaften, men fordi breibandsdekninga på Lista virkelig ikkje alltid er mykje å skryte av, fekk eg bare skrive det i Blogger, men det blei aldri lasta opp. Og det oppdaga eg altså først nå, 8 dagar seinare)

I påska i fjor slapp eg bomba. "Pappa, æg tru'kje du kan rægne mæ at æg kjeme heim i påska neste år". Eg visste at (a) påska kom seint i 2011, og (b) at eg etter planen skulle levere masteroppgåve under ein månad seinare. Det betyr at Påska2011 skulle tilbringes på Eselsalen. Pappas skuffelse var særdeles synleg, for å seie det mildt. Men med eit år å førebu seg på, trudde han det skulle gå fint. Då eg var heime for ein månads tid sidan var det tydeleg at han hadde klart å slå seg til ro med tanken. "Jaja, så sjåast mi i mai, då!", sa han.

Men så, i dagene før Palmesøndag, begynte maskinen min å oppføre seg som om den hadde fått hekseskot og kink i nakken og magevondt på ein gong. Den opererte som i sirup. Artigast av alt var igrunnen at den bad meg taste inn passord eg ikkje hadde brukt sidan august. Eg tømte den for innhald, men det såg ikkje ut til å ville hjelpe. Det tok lenger tid å skrive ei 3-ords setning etter at eg hadde sletta 3 GB enn det gjorde før. Og brått ville den altså ikkje la meg slippe inn i det heile, truleg fordi den bad om eitt passord mens den ønska eit heilt anna.

Problemet var at siste versjon av oppgåven låg på maskinen - og på ein backup-disk som er formatert til bare å godta å leses av mac'er. Eg kunne med andre ord ikkje smile pent til maskinene til UiO med mindre eg absolutt ville skrive alt på nytt. Hurra, hurra.

Då var det bare ein ting å gjere. Ringe pappa.

Og pappa svarte at han nok skulle få fiksa det, bare eg kom meg heim. Sidan eg ikkje hadde maskin for å bestille på, måtte billettbestillinga tas med pappa som konsulent. Så brått kom eg heim til påske likevel. Med sånn cirka 140 kilo bøker i verdens største koffert. Pappa blei så glad då eg kom heim at eg eit ørlite sekund mistenkte han for å ha planta det viruset som altså åt opp maskinen min innanifrå.

Vel heime kunne pappa fortelle meg at det ikkje var gjort i ei håndvending å slette det som låg på maskinen, ei helller å laste inn på nytt. Men skjærtorsdag fekk eg tilbake maskinen min i topp stand. Eg feira som seg hør og bør på ein Skjærtorsdag - på Øl og Spadser (det er det mogleg eg ikkje hadde gjort om ikkje Torrey hadde gått ut og sagt at han ville forby det - takk, Torrey!). Elles har kjellarstova og terrassene heime og på hytta fungert som påskas lesesal.

Rett nok fråtok denne lille "kræsjen" meg for alt håp om å komme i mål med levering i mai, men det får våge seg. Mi Oslo- og Lesesalpåske blei Listapåske. Og med sommertemperatur og solbrente naser føler eg  igrunnen ikkje det blei så gale. Og best av alt: eg har fått lov til å henge i lag med verdens beste familie i mange "bonusdagar". 

lørdag, april 30, 2011

Den usynlege?

Av og til, når eg er på store samlinger der det er mykje folk, hender det at eg er den einaste i følget som ikkje får mat når det skal serveres. Av og til er det ein konsekvens av matallergi og dårleg hovmeisterkoordinering, men enda fleire gonger skjer det som konsekvens av at eg tydelegvis er usynleg for hovmeistrar og servitørar. Desse gongene har av ein eller annan grunn ein særleg tendens til å finne stad på tider der eg har eit blodsukkernivå nesten på minus, gjerne fordi eg er på ein konferanse som følger malen lunch ca 12 og middag 8 timar seinare.

I dag (eller strengt tatt i går, sidan vi nå har bikka midnatt) var ein slik dag. Eg er på eit relativt fancy hotell kjend for sitt supre kjøkken. Det er barne- og ungdomting, og 3 retters middag er ein fin måte å markere det heile på. Men om kjøkkenet er supert, er det ikkje gitt at koordineringa av serveringa er like mykje å skryte av.

Eg sat på same bordet som 8 andre. Innerst i hjørnet, for så vidt. Og då middagen blei servert, fekk altså mine sidekamerater mat - men det gjorde ikkje eg. Ein servitør gav teikn til ein annan om at min plass måtte påspanderes ein tallerken når neste runde kom. Men då servitørane kom tilbake, var det ikkje mot vårt bord. Det varte og det rakk, og sakte men sikkert gjekk det opp for meg at det visst ikkje var nokons intensjon at eg skulle få middag. Meir enn ein servitør gjekk forbi og kasta eit blikk på bordet vårt, tilsynelatande for å konstatere at alt var i sin skjønneste orden.

Problemet er at når blodsukkeret er lågt frå før, blir det faktisk ekstremt lågt når dei rundt meg begynnner å spise. Truleg er det ein eller annan mekanisme som slår inn når maten kjem på bordet som gjer at den reservetanken ein har brukt slås av fordi den altså skal fylles på igjen, for den slår inn enten eg kan spise maten eller ikkje. Men når fôringa ikkje skjer sånn i rimelig tid etter at reservetanken er avskrudd, gjer kroppen opprør. Skjelven, ør og ganske ute av stand til det meste. Då er det ganske kjipt å sitte der og vere usynleg. 

Min kjære kamerat Johannes, som kjenner meg godt nok til å vite korleis eg blir når eg har gått på reservetank alt for lenge og som veit kva tid naudblussen er tent (og slukna) tok grep (som han har måtte gjort fleire gonger før). Greip tak i ein servitør som kom forbi, og sa at vi mangla "ein tallerken". 

Etter det som kjendes ut som ei æve kom servitøren tilbake med ein tallerken. På høgkant i neven. Ein tom ein, altså. "Eeeh, altså, eg bad om ein tallerken fordi vi mangla ein tallerken, fordi det er ein her som ikkje har fått mat!" sa Johannes, kanskje ein smule krasst. Servitøren såg skamfull i golvet, og hadde han vore katt, hadde halen hans vore stukke mellom beina hans då han luska seg ut igjen med tallerkenen sin.

Men greitt nok. Å misforstå "vi mangler ein tallerken" skal han tilgis for. Å derimot IKKJE komme tilbake med mat på nemnde tallerken nesten umiddelbart, er på dette tidspunktet eit enormt svik. Eg venter, venter og venter enda ei stund, men ingenting skjer. Dei første rundt bordet mitt har nå ete opp. 

Etter lang tids venting på oppfylt tallerken kjem det inn ein annan servitør, ei av dei som sjekker at det er nok poteter rundt på bordene, som sjekker om nokon treng leskedrikkspåfyll og så vidare. Ho ser at eg sit der utan å ete, og sender meg eit spørrande blikk. Eg sender ho ei oppgitt "eg har faktisk ikkje fått mat"-mine tilbake, og ho forsvinn ut.

Eit minutt eller så seinare ligg tallerkenen framfor meg. At maten var blitt kald får heller vere, det aller aller viktigaste var at eg omsider fekk i meg sårt tiltrengt mat. Ingen "orsak" kjem når tallerkenen min omsider kjem på bordet, men derimot får eg melding om at "nå skal du i alle fall få først, så vi er sikker på du får" når eg får dessert. I beste fall kan eg sette det på konto for ein dårleg spøk. I dette tilfellet var den særs dårleg tima, skjelven som eg framleis var etter blodsukkerproblemet. Staden reklamerer med "lidenskap og omtanke i 350 år", men eg følte vel ikkje akkurat at det var det omtanken som stod i høgsetet den kvelden.

Når eg tenker meg om, skjedde faktisk det same på same stad i fjor. Då sat eg såpass midt i tråkket at det blei påfallande for servitørane at det var ein av dei på bordet like ved kjøkkenet som ikkje åt, og ergo ikkje hadde fått mat, så sjølv om maten min kom på bordet etter alle dei andre på same bordet, var det mens den ordinære serveringa framleis pågjekk.

Vel har eg vore på mange konferanser, seminarer og samlinger oppigjennom. Men eg innser at dette er den fjerde på rad (!) der eg har vore ein av minst 50 deltakarar kor eg har blitt sittande att utan mat før det har blitt purra. Førre gong det skjedde, var det matallergien som var skuld i at eg ikkje fekk maten i første omgang, og så gløymte servitøren meg etterpå. 

Eg fyller somregel stolen eg sit på ganske godt, men det virker likevel som om eg brått blir usynleg for servitørar så fort det blir mange nok i rommet. Eg kan ikkje anna enn å fundere på korleis det kan ha seg. Men enda meir funderer eg på kvifor denen usynlegheitskappa berre kjem på når eg treng ho som minst? Og kvifor kunne eg ikkje sjølv få bestemme kva tid eg skulle vere usynleg?

Men til sist er det kanskje like greitt at eg ikkje kan bestemme sjølv kva tid eg vil vere usynleg eller ikkje. Og særleg er det greitt for han svensken med tallerkenen. Hadde eg hatt ei skikkeleg usynlegheitskappe, hadde eg fulgt etter for å finne ut på kjøkkenet. Ikkje primært for å stele mat (sjølv om eg nok i naudas stund hadde gjort det også), men for å finne ut kva logikk som låg bak argumentet han openbart må ha fortalt seg sjølv "ho ville ikkje ha tallerkenen min UTAN mat på han, og ho sit der utan mat, så ho vil nok ikkje ha mat. Det var nok bare ei feilbestilling det heile".

Godt for han at eg blir heilt apatisk når reservetanken er skrudd av. Elles er det ein fare for at både han og hans kolleger både her og andre stader dette har skjedd hadde fått ei skikkeleg omgang med verbal juling, eit lite kurs i ordet "orsak" og ei opplæring i å faktisk sjekke at alle har tallerkner MED mat på på alle bord. 

Eg orsakar mitt krasse innlegg med at eg har gjennomført heile 2 trinn i Dyreparkens Serviceskole frå tidleg på 2000-talet, og føler eg med det papiret i hand kan uttale meg med ein viss legitimitet om skilnaden mellom god og dårleg service. 

Nå gjenstår 2 måltider før kursen går tilbake til Oslo. Det blir heldigvis buffet. Så kan kjøkkenet framleis få vere fantastisk, og så får eg vere min eigen servitør. Då slepp eg i alle fall å vere usynleg.

fredag, april 15, 2011

Fredagsinspirasjon 2

Det er mogleg eg er inspirert av Bente og hennar onsdagsinspirasjonar. I dag bobla det over av inspirerande ting eg bare måtte formidle vidare.

Christer har laga ein blogg for å hente cyberspace-motivasjon for å slanke seg. Men den som trudde at ein ville få "kjære dagbok, i dag har eg ete 2 appelsinar og har sååå dårlig samvit for å ha ete 3 kalorier for mykje", gløym det. Her får du gode refleksjonar om sjølvbilete, motivasjon, mat og trening. Og artige anmeldelser av studentidrettens tilbod. Eg anbefaler spesielt innlegget hans "Også tjukke barn er vakre", som er eit sterkt og viktig innlegg som moglegvis burde blitt pensum for alle lærarar, helsesøstre, foreldre og medmenneske.

Og når vi er i blogglandia: Utanriksdepartementet har opna bloggen Norge i Verden, der dei slepp til ambassadetilsette. Dei tilsette fortel historier om livet i diplomatiet og om det landet dei er i, og har klart å finne ein god og bloggvennleg form på det heile.

Den siste tida har det å opne postkassa vore ein sann fryd. Stadig dukkar det opp postkort med helsingar frå fjernt- og nærliggande strøk, alle merka med ein ID-kode.  Grunnen er det geniale prosjektet Postcrossing, som lar deg både sende og motta kort til ukjende over heile kloden. Eg har fått påfallande mange kort frå Finland, og som ein ser av brukerkontodistribueringa under, er det kanskje ikkje så rart?!


Er det noko du lurer på? Er Wikipedia utilstrekkeleg? Har du prøvd å søke det opp på DUO? I lag med Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle trur eg DUO er mitt viktigaste nettverktøy om dagen. Her får ein altså studentforskning tilgjengeleg i PDF-format rett til sin maskin, og ein kan altså lære masse om det aller, aller meste. God kombo! :)

tirsdag, april 12, 2011

Namnemysteriet løyst

Det nærmer seg påske. Dette innlegget kunne vore eit svar på påskenøtter. Det er det ikkje. Derimot snakker vi eit tilfelle av rett kopling i hjernen på riktig tidspunkt.

I fjor ein gong skreiv eg ein post om korleis etternamnet på litauiske kvinner avslører sivilstanden deira. Då spurde Lene om eg visste noko om kva som skjedde om kvinnene blei skilde, eller for den del når dei blei enker.  Det ante eg ikkje, og eg gløymte å sjekke det opp då eg var i Litauen sist. 

I helga var eg ordstyrar på det ekstraordinære årsmøtet til International Student Union of Norway. Ein av fordelane med å vere ordstyarar er at ein får namneliste. På den stod også etternamna til somme av delegatane. Eg oppdaga at etternamnet til eine delegaten måtte vere litauisk. Særs forfjamsa over spørsmålet mitt kunne nemnde delegat stadfeste at både ho og namnet hadde opphav i dette fagre landet på andre sida av Østersjøen. 

Kva det var som gjorde at eg byrja tenke på akkurat det aner eg ikkje, men eg kom brått på spørsmålet til Lene, og eg fann ut at eg nå hadde sjanse til førstehandskunnskap. Medan førre namnebloggpost var tufta på deduktiv metode, har eg denne gonga tatt føre meg ei kvalitativ undersøking med særs lite utval. Så derfor : i spalta "Signhild leiker namnegranskar" er det ei stor glede å komme med enda fleire funfacts om litauiske kvinneetternamn:

  • litauiske enker held på sin manns etternamn også etter hans død
  • skilde kvinner vel sjølv om dei vil halde på eksmannens eller om dei vil ta tilbake pikenamnet.
  • det er ikke lenger uvanleg at gifte kvinner held på sitt pikenamn (og med det altså ugift form)
  • giftemål med utanlandske menn gjer at det ikkje lenger er mogleg å sjå kven som er gift og kven som eventuelt er avkom. Dersom mannens etternamns form tillet det, er det ikkje usannsynleg at kvinnene vil "konstruere" ein kvinneleg form av etternamnet, t.d. ved å legge til ein -e eller -a på slutten. Men då vil altså formen vere lik uansett om ein er gift eller ikkje.

torsdag, april 07, 2011

ALDRI offerets ansvar!

Lege Amir Tauqir Chaudhary seier til Dagbladet at ein del overfallsvaldtekter kunne vore unngått dersom  kvinnene hadde redusert inntak av alkohol og andre rusmiddel. Fordi ein i rusen minster hemninger og mister kontroll over eigne grenser, og t.d. blir med ukjende menn heim, meiner Chaudhary at valdtekt er "nesten uunngåeleg". Han maner kvinnene til å ta meir ansvar for eigne handlinger, men presiserer at han ikkje meiner kvinnene er skuld i valdtekt.

Uavhengig av kjønn kan beruselsens påverknad på grensesettinga vere farleg, det er det ingen tvil om. Hemninger forsvinn og ein gjer ting ein ikkje ville gjort i edru tilstand. Men anten det handler om å balansere på møner, tisse på straumgjerder eller å bli/ta med nokon heim, er det sine eigne handlinger ein skal ta ansvar for - ikkje andres. 

Veien til helvete er som kjend brulagt med dei beste intensjoner. Eg trur Chaudhary på at han prøver å mane slike som meg (i dette tilfellet kvinner) til å legge seg på eit moderat inntak av rusmiddel slik at vi ikkje mister hemninger og kontrollen over eigne handlinger. Eg trur han når han seier at han ikkje ynskjer å gå ut med dette for å plassere ansvaret for valdtekta hos kvinnene. Men det store problemet med Chaudharys forsøk på å få kvinner til å ta meir ansvar, er at han skyver feil ansvar over på kvinnene. Indirekte seier han at dersom eg blir med ein kar heim, og han forgrip seg på meg, er ansvaret delvis mitt fordi eg blei med denne karen heim. Det er eit premiss vi ikkje skal akseptere. 

(Ein heilt annan ting er at det ikkje berre kvinner som blir valdteke og ikkje bare menn som valdtek!)

Arbeiderpartiets Arild Stokkan Grande seier til Dagbladet at kvinner må kunne gå nakne i gatene utan fare for å bli valdteke. For ansvaret for ei valdtekt ligg UTELUKKANDE hos overgriperen. Og det er haldningene til (den potensielle) overgriperen vi må jobbe med. Eit nei er eit nei. Eit nei er ikkje tja, det er ikkje eit skjult ja, det er og blir eit nei.

Denne saka viser også klart at det må brukes større ressurser på psykisk helse, og særleg på oppfølging av menneske som av ulike grunner har ein traumatisk ballast. Ikkje først og framst for å hindre overgrep (sjølv om det er ein positiv bieffekt), men fordi det kan bidra til å gjere livet lettare å leve for dei som har opplevd traumatiske ting.

I samband med masteroppgåven kom eg over eit sitat frå ein albansk lærd som eg meiner heiter Sabri Koçi (atterhald om at eg ikkje har kjelda mi tilgjengeleg nå). I ein diskusjon om kvifor albanske kvinner i liten grad dekte til håret, der det underliggande premisset var at kvinnene frista mennene ved å la håret flaume, svara Koçi med å plassere ansvaret der det høyrer heime. Fordi det til sjuande og sist bare er sine eigne handlinger ein kan stå ansvarlig for.  "Women should dress modestly, but if men are tempted, they can protect themselves by closing their eyes."

Vi må legge ned veto mot postdirektivet!

Sidan eg har lova at om eg skulle finne på å hive inn noko i bloggen som er på vegne av organisasjonane eg er med i, får eg byrje med å seie at denne posten her er klipp og lim frå eit leserbrev som i dag står på trykk i mellom anna Tidens Krav, og som er underteikna meg i kraft av å vere internasjonal leiar i Senterungdommen. Men sidan orda er mine, legg eg lesarbrevet også ut her. (Som betyr at om nokon skulle falle for fristinga å trykke denne bloggposten som eit lesarbrev, er det faktisk heilt greitt, sånn i motsetnad til vanleg.)




Noreg må legge ned veto mot postdirektivet!

Vi tek for gitt at vi skal kunne få post i postkassen alle virkedagar. Vi ser på det som sjølvsagt at vi skal betale det same for å sende brev til Oslo som til Svalbard. Men dersom EUs tredje postdirektiv går igjennom, vil dette ikkje lenger kunne vere ein sjølvfølge. Direktivet er eit trugsmål mot oppretthalding av busetting over heile landet, og må bli stoppa.

I dag har vi einheitsporto, som gjer at ein betaler like mykje anten brevet skal frå Oslo til Lillestrøm eller frå Lindesnes til Nordkapp. Postdirektivet seier at brev må bli prisa ut frå kva det faktisk koster å sende brevet.

Riktignok kan ein oppretthalde einheitsportoen også med postdirektivet, men då må skattebetalarane ta rekninga, ved at mellomlegget betales over statsbudsjettet. Einheitsportosystemet som vi har i dag er nærast sjølvfinansierande.

Folkesetnaden i Noreg er liten, og i realiteten vil det berre vere i Osloområdet at det vil vere aktuelt for utanlandske selskap å konkurrere med Posten. Skjerpa konkurranse vil bety at Posten må opprioitere Osloområdet – og nedprioritere resten av landet. Resultatet vil vere dårlegare posttenester, sjeldnare postlevering og lengre tid for posten å komme fram.

Posten er ein så sentral del av infrastrukturen i Noreg at den ikkje kan gambles med. Næringsliv og privatpersonar over heile landet er avhengig av gode posttenester. Senterungdommen ynskjer å oppretthalde god kvalitet og godt servicetilbod over heile landet, og krev difor at regjeringa nytter reservasjonsretten i EØS-avtalen.

tirsdag, april 05, 2011

Diskresjon er åpenbart ikkje min stil

Førre veke prøvde eg å opptre inkognito. Eg skulle til Kristiansand for å vere ordstyrer på årsmøtet til Vest-Agder Barne- og Ungdomsråd på vegne av LNU, og fordi eg opprinneleg hadde ein plan om at eg skulle gå frå toget, få i meg litt mat, gå på årsmøte og komme meg tilbake til hovudstaden og masteroppgåven fortare enn svint, hadde eg ein plan om at min visitt i k-town skulle vere så ubemerka som over hovudet mogleg. Planen slo ei lita sprekke då eg innsåg at eg enten måtte overnatte eller henge på togstasjonen til kl 2 på natta for å komme meg på nattoget. Då var det greit å ha ei lillesøster som har ein hybel med plass til storesøster.

Eg hadde lova mi fantastiske venninne K at eg skulle melde frå neste gong eg kom til Kristiansand, men sidan eg ikkje ante kva tid møtet var omme og eg altså skulle campe hos søster, braut eg løftet mitt. Eg hadde lyst til å skulle ha tid til å møte ho, og det hadde eg jo ikkje.

Det var litt daudtid mellom togets ankomst og årsmøtets start. Lillesøster skulle halde appell på datalagringsdemonstrasjonen, og vi blei samde om å møtes for å gå gjennom appell og få i oss litt mat før demoen. Ho var forsinka, så eg sprang ein tur innom Hobbyhimmelen mens eg venta. Eg hadde ikkje meir enn kome meg til Markens før tre kjende ansikt kjem mot meg. Ks søster, niese og mor. Det var sjølvsagt stas å møte dei (det er det alltid!), men eg innsåg at min inkognitoplan rauk. Så det song.

Godt var kanskje det, for Fædrelandsvennen hadde sjølvsagt sine speidarar på demonstrasjonen. Og eg hadde fått ganske mykje problem med å skulle påstå at eg (og den stygge sekken til einkvan som har flytta ut av kollektivet mitt) ikkje var til stades dersom nokon tilfeldigvis hadde surfa innom fvn.no sin nettsak frå demoen..

(Den stygge sekken, Hobbyhimmelenposen, lillebror, Marius og eg. Pluss litt av handa til intiativtakaren)


Note to self: å opptre inkognito funker ikkje. I alle fall ikkje i Kristiansand. Kjenner for mange der.. :)


Når dagane er under pari

Ei stund vurderte eg å ha "blogger på overskotsdager" som ei del av fana på bloggen min. Eg tenkte det kunne forklare kvifor eg blogga bare når det passa meg. Av og til bare klør det i fingrane etter å blogge. Av og til har eg (eller tar eg) den tida som trengs. Ofte gidd eg ikkje, sjølv om eg på førehand tenker eg skal. Eg tenkte at det også kunne forklare kvifor eg somregel ikkje blogger all den politikken eg vil, eller skulle ønske eg  ville, blogge om. 

Då eg i stad snubla over ei oppdatering frå Kirkens SOS gjekk det opp for meg at den vurderte fana innehar ei anna del av sanninga også. "Hva er det ved vårt samfunn som gjør det så vrient å dele "Ikke-OK-dagene"?" skreiv Kirkens SOS på deira facebookside. "Noe av det Kirkens SOS observerer er at mange av våre innringere og innskrivere uttrykker en stor smerte ved å fortelle om at ting ikke er OK." Eg innsåg at det berre er overskotsdagane eg blogger om. Det er overskotsdagane, overskotsaugneblinka eg oppdaterer om på facebook. Dei øyeblikka, timane eller dagane eg befinn meg i kjellaren er det heilt uaktuelt å dele med nokon. 

Det hender eg ikkje evner å dele dei vonde øyeblikka med mine næraste heller. Det hender den fullstendige versjonen blir forelagt mine næraste gjennom hint og brotstykker medan eg står midt i det - og som eit samansett og bearbeida bilete lang tid etterpå. Anten fordi eg ikkje vil "bry dei" eller fordi det å sette ord på kjenslene gjer for vondt. Sjølv om eg veit at like mykje som eg ynskjer å hjelpe dei rundt meg som treng meg, ynskjer dei å hjelpe meg. Sjølv om eg veit at det verste er å sette ord på det - etterpå gir det ro i sjelen å vite at ein ikkje er aleine om å vite.

Det kjem stundom meldinger om korleis folk blir deppa av å lese om andres "fantastiske" liv, formidla gjennom facebook. Men kor ofte ser ein nokon melde at "det går faktisk ikkje så bra"? Det ser ut til å vere ein uskriven gylden regel på facebook og andre sosiale medier at det som skal deles er "det som er bra" eller "det som går på tverke, men som ein kan le av". Dei få som gjer det, blir ofte omtala av andre som "sånne som bare vil ha sympati". Men er ikkje det mildest tala ei forenkling?

Ein familie eg er veldig glad i mista eit alt for ungt medlem for ein del år sidan. Eg traff mor i huset tilfeldig på gata for nokre år sidan. "Åssen går det?" spurte eg. "Ikkje så veldig bra!" svarte ho. Eg blei mildest tala paff. Å svare ærleg på spørsmålet braut med alle sosiale koder. Sjølv om eg kunne sjå at ho ikkje hadde det så bra, forventa eg eit smil og "joda, veldig bra!" - og så sanninga. Men perpleksheita mi til tross, kjende eg at eg likte hennar versjon betre. Som ho så fint sa det "eg ser ingen poeng i å lyge og seie eg har det bra. Absolutt alle kan sjå at det er tøft. Absolutt alle kan sjå at eg har det vanskeleg. Det gagner korkje meg eller deg om eg lyg. Då får du heller la vere å spørre".  Sidan har eg stadig tenkt på ho når eg spør "korleis går det" - og når eg får spørsmålet. 

For det kan ikkje, og skal ikkje, vere slik at det samfunnet vi skal styre mot er eit samfunn der alle har det bra heile tida og  alt går på skinner. I eit slikt samfunn vil menneska vere utan kjensler. I eit slikt samfunn vil menneskeleg samhandling vere ikkje-eksisterande. I eit slikt samfunn vil ingen få høve til å utfolde seg. Ingen vil kunne kjenne på kva det er å mestre noko. Ingen vil kunne reise seg, for ingen vil nokon sinne gå på trynet. Ei verd der alt er "perfekt" er alt anna enn perfekt.

Som det stod på plakaten til ei arbeidsgruppe då Sander og eg var i Litauen for å fortelle korleis vårt draumesamfunn skulle sjå ut:



Eit perfekt samfunn er derimot eit samfunn der vi tør vere opne om dei hindringene som kjem i vegen. Der det er lov å seie at ting ikkje går så bra, og der det finst medmenneske som hjelp til med å finne trappa opp at frå kjellaren. Der det er lov å vise ubetinga glede. Der det er lov å vere frustrert. Der det finst prøvelser vi kan utsettes for, men som vi kan mestre - og der det er lov å spørre naboen om hjelp til å få det til. Der måla ein skal strekke seg mot er tilpassa ein sjølv og eins eigne evner.

Det gode samfunn må starte ein stad. Det bør starte hos den vi ser i speilet. Den vi ser i speilet er den som anten kan vere eit medmenneske eller opne døra litt på gløtt og sleppet medmennesket inn. Eller helst begge deler.

Fram til vi har klart å oppnå det gode samfunn fullt ut, er det godt det finst medmennesker hos Kirkens SOS og andre som er klar til å tale med dei som kjenner at livet går dei imot. Dei som kjenner behovet for å dele det med nokon, men som ikkje finn nokon å dele det med fordi vi ikkje takler å få eit ærleg svar på "åssen går det?".

fredag, april 01, 2011

Fredagsinspirasjon

Eg sit i kjellarstova heime på Lista og prøver å skrive masteroppgåve. Spanande fredagskveld, med andre ord. Skulle eigentleg vore på hytta nå (for der er det ikkje nett og ikkje mobildekning), men så var det så godt å vere heime i lyset og lufta på Lista, og så godt å ete "middag" i lag med mamma og pappa at eg ikkje gadd. Å skrive oppgåve til lyden av ein snorkande katt er tross alt undervurdert!

Eg har jakta på ein artikkel i lang tid. Artikkelen var lenka til i ei avhandling eg har lese, men lenka funka ikkje lenger. Men i dag fann eg den - George Fox University ("Oregon's Christian University", må vite!) har berre flytta litt på heimesidene sine. Artikkelen viste seg å vere ein del av eit tidsskrift som legg alle artiklar ut på nettet. Er du litt interessert i religiøse forhold i Sentral- og/eller Aust-Europa, bør du sjekke ut Religion in Eastern Europe . Mykje interessant å finne der! 

tirsdag, mars 29, 2011

"Hvorfor tvinger vi folk til å bo på steder de ikke vil"

Det var overskrifta på ei lenke eg fann på facebook. Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop, har i Aftenposten teke til orde for å legge ned Nord-Noreg.

Premissa hans er som følger:
(1) Distrikspolitikk er noko særeige norsk.
(2) Folk vil ikkje bu i distrikta, ettersom fråflyttinga frå nord er stor
(3) som konsekvens av (1) og (2) må den nordligste landsdelen overlates til samane, for nord er eigentleg deira territorie.

Hovudproblemet er bare at grunnmuren i premisset hans svikter aldeles. Distriktspolitikk er eit utbreidd fenomen, også i vår del av verda. I Norden liker både Finland, Island og Noreg å skryte av god disktriktspolitikk. Danmark sleng seg på når det passer. I Tyskland har ein drive med omfattande subsidiering der ein har kunne i høve til EU. I Litauen har styresmaktene arbeidd for å få fleire til å trekke ut på landsbygda (sjølv om finanskrisa har satt ein stopper for dei mest drastiske tiltaka). Denne distriktspolitikken handler ikkje om tvangsflytting, men om at folk skal få høve til å bu der dei sjølv ynskjer. Som når 4 av 10 i Oslo seier dei helst vil bu i landlege omgivnader.

Den største samekommunen i Noreg er Oslo. Berre kring 10% av folkesetnaden i dei 3 nordligaste fylka er registrert i samemanntalet. Før grensedragninga blei endeleg i 1826 var dei aller nordligaste delane av Noreg (Nord-Troms og Finnmark) eit etnisk lappeteppe, der kvenar, finnar, nordmenn, russarar, sjøsamar og vidde-samar budde om kvarandre. Å hevde at landet der utelukkande tilhøyrer samane er å undergrave den kollektive bruken av og retten til området.

I tillegg roter han seg bort i eit demokratiresonnement som ikkje held vatn. Han viser til fornorsknigspolitikken som har vore ført andsynes samar og kvenar og seier "I Norge har vi demokrati, og det betyr at flertallet bestemmer, og minoritetene må følge det som blir bestemt". HELDIGVIS tar han grundig feil der. Heldigvis har både Noreg og verda lært av sine feil. Derfor har den norske grunnlova mindretalsvern. Derfor har verdssamfunnet utarbeida menneskerettane, som er implementert til å bli norsk lov.

Innlegget hans ender opp med kor mykje det koster Noreg å halde liv i Nord-Noreg (kor kom det ifrå?) og at hovudgrunnen til at hans kongstanke nok ikkje blir realisert er mangelen på lausrivingstanke hos samane.

Eg kjenner eg utover innlegget er på leiting etter hint om at dette er ironisk. Men Vivekananthan er enten ein dårleg komiker (som ikkje klarer å ironisere sterkt nok til å få fram at det er ironi)  eller ein debattant som ikkje har gjort heimeleksa. Alt tyder på det siste. (Oppdatert: Sjølv meiner han altså at dette innlegget er skrive med mykje ironi og sarkasme. Eg siterer min norsklærer: "ironi i skriftleg tekst skal overdrives til dei grader at det ikkje er tvil. Gjer du ikkje det, kan du ikkje komme etterpå å rekne deg misforstått".)

Det heile er ei særs pinleg farse, og eg kjenner eg slit litt med å ikkje la dette slå tilbake på ei avis eg liker godt. Utrop-redaktøren bør ta seg ein lang ferie. I Distriktsnoreg. Eg er viss på at eg kan skaffe han mange gratis overnattinger og spanande opplevingar hjå mine kjende i nord, hjå folk med både norsk, samisk og kvensk blod i årene. Så skal han få komme ein tur sørpå også til oss ytterst i havgapet også om han vil. Eg foreslår ein slags omvendt tea-time. I mangel på betre nemning døyper eg den pulverkaffi-dagen.